Med god, eller kanskje heller dårlig erfaring med latin- amerikanske tidspunkter regnet vi ikke akkurat med at festen kom til å begynne presis, så vi tok oss god tid ( ikke at det noengang har vært noe problem for meg ). Men denne gangen bommet vi stygt og det førte til at vi gikk glipp av nærmest hele Facundos ( presidentkandidatens ) tale. - ¡ Compañeros y compañjeras- Vamos por el Cambio ! Applaus og full jubel.
- Det var den talen. Ja, ja. I neste øyeblikk durte salsamusikken over høyttalerne og Nidia Diaz ( visepresidentkandidaten ) og en haug med unger entret scenen. Hun vrikkende iført en knall rød kjole. Med latinsk rytmefølelse danset de rundt på podiet mens forsamlingen ropte " Nidia, Nidia! Facundo ! El Cambio ! " Rundt oss malplasserte, bleke nordmenn danset og sang folk mens de viftet med røde bannere. Vi var omkranset av små barn trygt plassert på sine fedres skuldre iført røde FMLN- pannebånd i skjønn forening med revolusjonære besteforeldre som svingte seg rundt i dansen. Kameratskapet glødet og knyttnevene var høyt hevet.
- ¡ Hasta la victoria siempre !
Maja